Det høye, lyse Lucia vi feirer i dag er en ganske annen en gamle dagers "Lussi"-figur.
I Norsk folketradisjon fremstår "Lussi" både som vettenavn og som tidsangivelse. Etter den gamle kalenderen var den 13. desember vintersolvev og følgelig den "lengste nat og steckiste dag" i året, slik det står i vår eldste trykte almanakk fra 1644.
Det var en natt dyrene kunne snakke og klage sin nød og utålmodighet til hverandre. Og Lussitrollet har folk oppfattet som et farlig kvinnevette som var ute og for denne dagen og ble brukt som barneskremme. Lucia har også blitt assosiert meg djevelnavnet Lucifer og fått trekk i folketroens mørke og demonistiske underverden. Man måtte beskytte seg ved å male kors på dørene og helst ikke være ute etter det ble mørkt. "Lussiferda" var et nattlig spøkelsesritt, en paralell til julas "Åsgårdsrei".
Over hele Norden begynte den egentlige juleperioden med Lussinatt. Da skulle tresking og spinning være unnagjort og baking og brygging være i gang.
Omkring i 1930 møter vi de første Lucia-prosesjoner i Stockholmsgatene, med lysprinsesse og terner - en kommersialisert blanding av karnevalsopptog og skjønnhetskonkurranse. I løpet av 50 årene far arrangementet etablert i flere norske byer. I 1990 tallet er det først og fremst i skoler og barnehager Luciadagen og lyssymbolikken holdes i hevd, i et forsøk på å knytte mer av feiringen til den opprinnelige middelalderske legendtradisjoner. På denne måten markerer barna julas snarlige komme.
